The Non-Vacation in Asia(Laos)

Se på blomstene

2010-02-09T07:40:00.000-08:00

Hvis man haster gjennom livet ser man kanskje målet i det fjerne, men ikke blomstene langs veien. - kinesisk ordtak

Telle med en hand

2009-04-06T08:17:00.000-07:00

Den siste bloggen jeg skriver før jeg reiser til Norge burde inneholde en kort oppsummering av året mitt her, et bilde av alle de nye vennene mine, en gjennomgang av alt jeg har lært her, og ikke minst et skikkelig grinebilde av Eirik og meg mens vi går mot ThaiAirways og tilbake inn i den vestlige verden. (mens det er solnedgang)

MEN, det er ikke like lett å beskrive, og siden bildet meldte sin bortgang før det kom inn på kameraet så får jeg nøye meg med en setning eller to. Så får jeg heller komme sterkere tilbake når jeg både har bedre tid og nettkontakt.

I Laos har jeg lært at verden er forskjellig, men likevel veldig lik. (Same Same - But Different) At selv om det fra utsiden ser forskjellig ut, så kommer vi alle fram til å ha de samme grunnleggende trengsler - som mat, kjærlighet og søvn.
Jeg nyter min siste tid her nede med god mat og sosiale aktiviteter - snakking og spising. Jeg sitter igjen med en god følelse, og føler at jeg har utrettet det jeg kunne ha utrettet.

Tiden i Laos har vært utrolig spennende og lærerik, og om tre dager er det hele over. Har alltid tenkt på den dagen da jeg kan telle de gjenstående dagene med en hand som en evighet frem i tid. Men nå er den altså her.

Sofatenking m/Coldplay

2009-03-19T07:18:00.000-07:00

Bloggen ble skrevet ned på datamaskinen for noen dager siden,(Mandag 16. Mars) men blir lagt ut i god form idag:
Jeg setter meg ned i sofaen på rommet mitt. Setter på Viva La Vida av Coldplay - som har tatt rekorden for mest spilte på iTunes: Kanskje mest grunnet at denne cden var den eneste jeg hadde på dataen den første måneden i Laos. Men også fordi den rett og slett er bra.
Da jeg satte den på iløpet av den første måneden minnet den meg iherdig om oppholdet på Hald. Noe som på den tiden var både veldig behagelig og på en annen måte trist.(grunnet savn) Når jeg tenker tilbake på den første tiden min her så var den overaskende mye preget av savn. Jeg tenker at det å gå direkte fra et sosialt internattskoleliv til et litt mindre sosialt liv på et sportsenter i Laos har skylden. Men også at jeg plutselig var på den andre siden av jorden.

Uansett, jeg skal ikke skrive om alle tankene mine om oppholdet her i Laos, alle opplevelsene og alt jeg har lært. Det hadde blitt for mye iforhold til at det skal bli leselig. Da er det bedre å sitte på en cafe og ha en hyggelig samtale med en kopp kaffe mocca i hånda. Jeg vil heller bruke dette innlegget til å prøve sette ord på mine nåværende tanker og mine fremtidlige gjøremål.

Jeg sitter altså i sofaen min, på rommet mitt i Laos. Det er omtrent 3 uker til jeg skal reise hjem, og jeg har lagt bak meg 5 og en halv måneder med utfordringer, reising, vennskap, nytt-språk-læring, kulturforskjeller, etc. Tankene mine er som en printer som har satt seg vrang. Den har fått informasjonen fra dataen, men har ikke blekk nok til å få alt på papiret. Det er med andre ord vanskelig å sette ord på alt jeg har fått oppleve. Men at jeg har fått oppleve masse kan jeg hvertfall fortelle. Tankene mine går derfor i hytt og pine, og som en medisin for det setter jeg fokuset inn på nået og hva jeg skal gjøre. Så det som er i tankene mine juss nu er reising.
Jeg skal nemlig til nord i Laos imorgen hvor NMS har prosjekter. Det er en reise som har vært lengtet lenge etter, Ingvild og Bjarte som var her ifjor fikk ikke reist opp, og det var lenge snakket om at det ble vanskelig å få oss opp også. Men nå er altså tiden inne til å reise - vi har fått lov. Jeg gleder meg veldig til å se en ny del av Laos. Vi skal være der i 3 dager ifølge kalenderen men cirka 2 dager i praksis.

Varm hilsen fra Laos

Muligheter

2009-01-30T03:24:00.000-08:00

En fin vårdag i 2008 - tryggt hjemme på sofaen. Der satt jeg, med mange forskjellige tanker i hodet. Tanker om hva jeg skulle gjøre til høsten. Tanker om hva jeg skulle bli når jeg ble stor.
Ungdommer i dagens norske samfunn har mange muligheter. Er man villig nok kan man bli hva man vil. Man må bare ha nok guts til å jobbe for det. Det er et privilegium vi som nordmenn har. Nemlig det å ha friheten til å velge. Tankene mine svevde derfor frem og tilbake. I et øyeblikk ville jeg reise å studere i Oslo, mens i det andre øyeblikket ville jeg til utlandet. Jeg hadde tusenvis av muligheter, og alle disse skulle til slutt innsnevres til en.

Som ungdom i Norge har man mange valg. Og uansett hvilket valg man tar så støttes det som regel av noe - de erfaringene man har, de lystene man har, de kunnskapene man har eller de forventningene omverdenen har til enn.

Mitt valg ble først og fremst støttet av mine ønsker. Jeg ønsket meg et år som ville gi meg utfordringer og en helt annen opplevelse.

Valget falt til slutt på Hald Internasjonale Senter. En flerkulturell skole i Mandal. Gjennom skolen skulle jeg bli sendt til Laos i 6 måneder. I Laos skulle jeg få oppleve en annen kultur tett inntil meg, lære meg selv bedre å kjenne og å få et større perspektiv på den verden jeg lever i. En skole som både inneholdt utfordringer og en helt annen opplevelse.

Jeg befinner meg nå midt i skoleåret, midt i praksisoppholdet i Laos og det er igjen på tide å tenke over hva jeg skal gjøre til høsten.
Tanker svever fortsatt inne i hodet mitt - men omgivelsene mine forstyrrer meg. Jeg befinner meg nå i et av verdens fattigste land. I huset mitt bor det to jenter på 17 og 19 år. De går ikke på skole. Hvilke fremtidsplaner har de? Hvilke muligheter har de å velge mellom?
Det gjør meg vondt å tenke at jeg har alle disse mulighetene, mens flere av mine nye venner ikke har noen. “...av og til kan verden være urettferdig.” Er en setning jeg hørte flere ganger før jeg reiste til Laos. Meningen har jeg derimot ikke tenkt skikkelig over før nå. En slik påstand kan ikke forstås før det oppleves. Og når den oppleves er den tung.

Jeg vet ennå ikke hva jeg skal gjøre til høsten. Men det er en ting jeg er blitt sikker på. Det er å ikke bli irritert over at jeg har så mange muligheter å velge mellom, men sette pris på at jeg faktisk har en mulighet i det hele tatt.

Livet i Laos fortsetter

2009-01-19T05:17:00.000-08:00

Livet i Laos byr stadig på nye utfordringer. Både vanskelige og lette.
Den siste tiden har den vært mest preget av lette og humørfylte utfordringer:

- LaotianChristmasCelebration
Ha besøk av jentene fra Thailand
Feiret nyttår
Infield
...og tatt en allers så flott helgetur til Bangkok

Ingen av opplevelsene har ført til særlig harde utfordringer, men alle de har likevel vært lærerike, morsomme og inspirerende.

Visste dere at julen er en tid man kan bruke på misjonering?
I mange norske hjem er julen noe man forbinder med familie og nære venner. En tid da man styrker de nære båndene vi allerede har. Det er hvertfall slik jeg tenker at julen er. Det er derimot noe man kan legge i tillegg til denne fine tradisjonen. Nemlig å åpne armene våre for folkene rundt oss. Det har jeg lært av vennene mine i Laos. (refererer til en artikkel skrevet av min egen teamkamerat som forhåpetligvis blir lagt ut på www.nms.no i løpet av noen dager)

Å hatt besøk av jenter fra Thailand har vært like bra som det høres ut som. Dagene har gått i sosialt samvær, piknik i parken og godterispising på vår egen Scandinavian Bakery.
Hele gjengen feiret også nyttår sammen med en hyggelig pizza som kom en time for sent til middagsbordet. (Transporten fra ovnen til oss ble forsinket ettersom det ble klekket et egg over den på veien)

Infield har vært en spesiell og fin opplevelse. Ene og alene takket være de gode folkene. Undervisningen var også veldig inspirerende. Og ga meg skikkelig guts for de neste månedene i dette landet.

Helgeturen i Bangkok var vell mer hyggelig enn lærerik. Men det var en kjempefin tur med masse god mat og en del handling. Den var foresten lærerik i den forstand at jeg nå forsto hvor billig alt faktisk var i Thailand - utenom kellogs cornflakes.

Jeg har en fin tid i vente, og jeg er veldig klar til å bruke den.

Adventsbart

2008-12-29T01:52:00.000-08:00

Her er de to eneste bidragene fra Asia iår - med mindre jentene prøver seg på noe pussig.

Begge bidragene er hentet fra julemorgenen den 24. Desember, og som en ekstra faktor er bildene kledd med rødt.

I disse juletider...

2008-12-22T01:44:00.000-08:00

I et land, langt borte fra mors julebakst, fra snø, kulde, familie og venner er det vanskelig å få den rette julestemninga til å sige inn i frem. Men vi prøver så godt vi kan.

Vi har:
Laget pepperkaker (hjelp fra misjonærer i Thailand måtte til)
Laget en fin julekalender
Skal på juletrehogst (inne på et kinesisk marked vell og merket)
Har noen julegaver hver
Laget julesang
Sett på julefilmer
Hørt på julemusikk
Og skal gå i kirken

Vi har mye av det vi trenger. Men mangler nok mer.
Ikke at det stopper oss i å feire Jesu fødsel. Jeg vil heller si det forsterker feiringen. Å slippe å tenke på tradisjoner har gjort til at hovedfokuset på denne tiden har blitt forsterket. Tenk at Jesus kom til verden for å befri oss fra våre synder. Det er noe å feire.

De siste ukene har vært preget av mange forskjellige opplevelser og reiser. Som både har ført til at vi virkelig har sett litt av Laos og at vi har fått i oss norsk brunost og komler. Her er en av opplevelsene:

Tur til en landsby
Det var en dag for noen uker siden at to nordmenn ble invitert til å være med på en 3 timers lang, hompete og svingete vei til en landsby som kunne gi dem et skikkelig bilde av “det virkelige Laos”. Og det skulle det vise seg at de fikk hva de ble lovet. Sammen med 10 andre ivrige deltagere - deriblant 4 ekstra nordmenn - gikk turen fra kirken klokken 7. Nei klokken 8, nei 9. Åja, det skulle vise seg å bli klokken 09.30. Da turen virkelig startet. (Et lite bilde av laotisk kultur)
Turen opp var fin, med god utsikt til nærmeste støvbelagte busk, som av og til bøyde seg og viste det fantastiske landskapet Laos har å by på.
Vell fremme i landsbyen var det lagt til fest for de 6 besøkende nordmennene. En gris ble slaktet og maten ble servert. Et godt måltid ble spist og hele landsbyen ble mettet. Det var kjekt for nordmennene å se hva laoterne klarte å stelle i stand. Det ble endag fullt med lek, sightseeing, bading(for de som ville) og prating. Nordmennene ble etterhvert så trøtte at de ble kjørt hjem til hotellet sitt og sportsenteret sitt. Og der ble de helt til neste dag.

Et lite glimt av vesten...

2008-11-20T01:18:00.000-08:00

Siden vi begynner å ha vært her en liten stund nå, hadde tiden kommet til å reise på visumtur over til Thailand. Som i vårt hode blir regnet som “harrytur over svenskegrensen”.

Harryturen startet tidlig en varm høstdag, 18 November. Ute kvitret fuglene, vakthundene bjeffet og vi satt der på motorsykkelen - iført pass, en tom bagg, en lommebok full av sedler og godt humør. Det var rett og slett bare til å ta på pilotbrillene, sparke igang motorsykkelen og kjøre de 30 minuttene til svenskegrensen. Vi var klare.
Og det skulle faktisk vise seg at Tirsdag 18. November, 2008 - dagen før min lillesøsters og min bestevenn sin bursdag, skulle bli en dag vi sent ville glemme.

Vi ankom Tesco Lotus en time senere. Iført den samme tomme baggen, den samme lommeboken, men med et pass som hadde fått enda et nytt stempel. Et stempel som viste at vi nå var i Thailand. Et land som på mange måter er et kikkehull inn i den verden vi levde i for 2 måneder siden. Merkelig hvor mye forskjell en time kan gjøre. Det er som å kjøre 30 år inn i fremtiden når du krysser broen fra Laos.

Tesco Lotus hadde ALT du kan ane deg. Utenom de tingene vi kom for da. Som var ingredienser til julekaker, brød og andre baksvarer. Men de hadde hvertfall det som var på andreplass på handlelisten - nemlig godteri til julekalenderen. Juleting er ting du ikke ser mest av i Laos, så det er veldig viktig for oss å prøve å dekke vårt eget frokostbord med litt juleimpulser. Og når vi i tillegg får hengt opp en julekalender over sengen så skal nok julestemningen komme, blir bare litt vanskeligere enn vanlig når vi sprader rundt i shorts og t-skjorte.

På Tescoen ble baggen etterhvert fullere, lommeboken tommere og føttene trøttere, så vi måtte finne oss en plass å sette oss ned. Og vi fant ikke en hvilken som helst plass. Vi kastet oss rett og slett ned i den nærmeste ledige sofaen på den lokale Starbucksen. Ja du hørte rett. Eirik fikk sitt første møte med Starbucks, Tirsdag 18. November, 2008. Og det blir nok ikke den siste. Med en Chocholate Creme Chip Frappucino i den ene armen, en Chocolate Croissant i den andre, fløy tankene tilbake til koselige stunder med gode venner i London by. Vi fikk med andre ord et lite glimt av vesten. Og etter å ha levd på vann, en versjon av ris, grønnsaker og svin de siste ukene var dette et ubeskrivelig øyeblikk.

Jeg kan forstå at mange kanskje tenker på hvorfor Starbucks skulle ha en slik påvirkning på et menneske. Hvordan kan en kaffebar som serverer god frappucino føre til at et menneske får et ubeskrivelig øyeblikk? Men det har seg slik at det ikke var smaken av å slurke i meg denne frappucinoen som ga meg følelsen - selv om det på mange måter var et vindkast i riktig retning. Grunnen er denne: Rammen rundt slurken, tidligere opplevelser med en slik slurk, samt hvordan jeg har levd ukene før slurken. Den førte meg tilbake til en plass som har vært fjern for meg de siste ukene, en plass som på mange måter har vært godt å få litt på avstand men som også har vært savnet. Å leve i et så skjermet land som Laos har virkelig gitt meg et nytt syn på verden. Et bedre syn.

LaoTraffic

2008-10-30T02:38:00.001-07:00

Laotere kan så og si på alle områder defineres som et avslappet folkeslag og innbyggerne befinner seg velplassert under de to ordene “Hakuna Matata”. Selv i traffiken virker det som folk har “no worries”.

Ja, jeg ble advart før jeg kom ned:
“Du må ikke finne på å kjøre motorsykkel nede i Laos!”

Det sa en ganske så bekymret foredragsholder en vakker høstdag på Hald.
Men hva kan jeg vell gjøre?
Sentrum - 15 min, kirken - 20 min, skolen - 30 min, mens nærmeste butikk med skikkelig brød(The lao way) ligger 10 minutter lenger borte fra hjemmet vårt. Og det er MED en motorsykkel mellom bena.

Og ettersom at vi faktisk har en helt egen og veldig godt egnet motorsykkel her nede, så skal vi selvsagt bruke den. Det er for å være helt ærlig en ganske så god opplevelse å sette seg på motorsykkelen og få litt frisk luft strømmende gjennom skjorta.

En laoter bryr seg ikke så veldig mye om hvilken farge som lyser i en boks foran seg - Så lenge det ikke kommer noen andre biler(motorsykler, sykler, toktok´er, mopeder, lastebiler, veianleggsarbeiderbiler) så kan vell like så godt jeg kjøre?
Vi opplever også gang på gang å få hylende tutelyder fra kjøretøyene bak oss hvis vi faktisk stopper når det rødet lyset dukker opp. (og det gjør vi hver eneste gang)

Som jeg har forstått til nå så er det heller ingen vikeplikt her. Motorsykler dukker opp fra overalt, og bilene kjører bare inn på veien og forventer at de andre stopper. Man må med andre ord alltid være klar for en bråbremsing eller en brå sikksakk sving.

Det er ikke noen fartsgrenser her heller. Og mange av veiene er så og si... dårlige. Særlig veien til skolen vi går på. Den er drøy. (Men ikke verre en veien Eirik har hjemme på Hedmarken hver vår)

Utenom at vi har kjørt forbi et par, tre, fire ulykker til nå så går det veldig fint med oss. Og jeg tror ikke det skal være noe problemer fram igjennom heller. Så dere trenger ikke å være sååå bekymret for oss. Men å sende oss en liten tanke iblant kan alltids hjelpe. Snakkes igjen om ikke så altfor lenge!

Laos - mitt nye hjem

2008-10-07T22:51:00.000-07:00

"Hei Mamma! Jeg er i Laos, og det går fint. Maten din smaker bedre en maten her nede, og selve hygienen hjemme er mye bedre enn her. Men vil likevel bare gi beskjed om at jeg har det veldig fint for det."

Mitt nye hjem ligger i Laos.
Mellom en militærleir og en shabby fotballbane.
På et rom med insekter og aircondition.

Utenfor mitt nye hjem kan du finne en by som heter Vientiane. Byen er full av monker, mopeder, laotere og tok-toker.(byens svar på taxi) Hvis du går videre inn i byen kan du finne mange, mange restauranter. Og mat må man jo ha. Det er også ganske varmt her i Vientiane, temperaturene ligger på rundt 30 - 35 grader i skyggen på dagen, og litt mindre på morgen- og kveldstid.

De siste dagene siden vi kom her torsdags kveld har gått på å bli bedre kjent med byen, folkene og varmen. Vi har ikke fått noen skikkelige instrukser på hvilke arbeidsoppgaver vi har ennå, men det skal komme snart.

MEN selv om Eirik og jeg kun har vært her i 4 dager så har vi erfart veldig mange forskjellige ting:
- Vi har eksempelvis kjørt oss vill, sent på en lørdagskveld, i et vær som på en fin måte kan bli kalt storm. Kald vind, pøsregn, lyn, torden og strømbrudd over store deler av byen. (Ja, vi ble tvers igjennom våte)
- Vi har også opplevd å sitte på kirkebenken i 9 timer på en dag,(Søndag) og hatt gudstjenester på et språk som det er litt vanskelig å forstå, eller per dags dato - helt umulig.
- Vi har hatt klippe-av-hverandre-håret-session på rommet mitt også. Så nå går vi begge rundt i varmen med litt mindre gress rundt ørene.
- Har opplevd å betale 15 kroner på en restaurant for et veldig godt middagsmåltid.

Jeg liker meg veldig godt her i Laos. Varmen, de ekstremt hyggelig folkene, en veldig bra teamkamerat, en fin kirke, et fint rom, et bad der jeg kan dusje og gå på do, en motorsykkel som kan frakte meg over hele byen og ikke minst et godt humør. Hva er vell bedre enn det?

Jeg er veldig spent på tiden fremover her i den fjerne østen.(som ikke er like fjern lenger) Og skal prøve å la dere som lesere få være med på min reise ved å blogge engang i blandt.

Hjertelig hilsen
En veldig varm engelsklærer

Tenk at vi ankom dette sted

2008-09-06T04:48:00.000-07:00

Ettersom at det er litt over tre uker siden vi ankom dette sted...

Vi= Meg, store folk, små folk, folk med masse hår, hvite folk, mørke folk, "gingers", lange folk og noen til.

Vi, står også for en hel gjeng med fantastiske mennesker som er samlet i et gammelt hus

- Vi spiser frokost, lunsj og kveldsmat.
- Vi har undervisning hver hverdag fra 09 til 16
- Vi spiller kort, fantasi og brettspill
- Noen av vi sover ute under åpen himmel mens det regner
- De fleste av vi liker bål
- Vi er musikkglade
- Vi er sportsgalne
- Vi har det topp

Vi har alle en spennende tid i vente, en tid som består av mange utfordringer, rare følelser og forskjellige verdener. Men heldigvis har vi undervisning om hvordan vi skal håndtere det. Selv om denne undevisningen fort virker litt defus nå, så er det et godt virkemiddel til å dempe den yrende nervøsiteten som spirer. Den er også med på å bygge opp en ynderlig følelse i øvre halvdel av magen. Ved å ha undervisning om kultursjokk, kulturforståelse og ulike sykdommer man må passe oss for, kommer alt noen hakk nærmere virkeligheten.

Sist helg hadde vi besøk av tidligere Hald-studenter som fortalte hvordan de reagerte på den nye kulturen, hva de gjorde på praksisstedet og hva vi som uerfarne "kommer rett fra videregående" gutter burde gjøre/holde oss vekke fra. Det var som å få en spiker inn i hodet som fortalte hva vi egentlig hadde begitt oss ut på. Eirik og jeg skal reise sammen til Laos, der skal vi bo sammen på et sportsenter i hovedstaden, Vientiane. Sammen skal vi undervise engelsk til volleyball-landslaget til Laos, både herrene og damene. To gutter på rundt 19 år skal hjelpe voksne laotiske landslagspillere til å få et internasjonalt nettverk, ved å begynne med det grunnleggende. Altså engelskundervisning.

Et par stikkord om Laos (for utenforstående)
- Kommunistisk styreform
- Ligger mellom Thailand og Vietnam
- Er et av verdens mest bombede land
- Fin natur, flotte mennesker og varmt
- Blir innvadert av to unge nordmenn 2 oktober, 2008

Om cirka en måned sitter jeg på flyet. Da kommer jeg til å være redd, glad og spent på samme tid. Og vet dere hva...

...jeg gleder meg til den følelsen

Hald Internasjonale Senter

2008-08-19T05:11:00.000-07:00

Team nettverk 08/09