Den siste bloggen jeg skriver før jeg reiser til Norge burde inneholde en kort oppsummering av året mitt her, et bilde av alle de nye vennene mine, en gjennomgang av alt jeg har lært her, og ikke minst et skikkelig grinebilde av Eirik og meg mens vi går mot ThaiAirways og tilbake inn i den vestlige verden. (mens det er solnedgang)
MEN, det er ikke like lett å beskrive, og siden bildet meldte sin bortgang før det kom inn på kameraet så får jeg nøye meg med en setning eller to. Så får jeg heller komme sterkere tilbake når jeg både har bedre tid og nettkontakt.
I Laos har jeg lært at verden er forskjellig, men likevel veldig lik. (Same Same - But Different) At selv om det fra utsiden ser forskjellig ut, så kommer vi alle fram til å ha de samme grunnleggende trengsler - som mat, kjærlighet og søvn.
Jeg nyter min siste tid her nede med god mat og sosiale aktiviteter - snakking og spising. Jeg sitter igjen med en god følelse, og føler at jeg har utrettet det jeg kunne ha utrettet.
Tiden i Laos har vært utrolig spennende og lærerik, og om tre dager er det hele over. Har alltid tenkt på den dagen da jeg kan telle de gjenstående dagene med en hand som en evighet frem i tid. Men nå er den altså her.
mandag 6. april 2009
torsdag 19. mars 2009
Sofatenking m/Coldplay
Bloggen ble skrevet ned på datamaskinen for noen dager siden,(Mandag 16. Mars) men blir lagt ut i god form idag:
Jeg setter meg ned i sofaen på rommet mitt. Setter på Viva La Vida av Coldplay - som har tatt rekorden for mest spilte på iTunes: Kanskje mest grunnet at denne cden var den eneste jeg hadde på dataen den første måneden i Laos. Men også fordi den rett og slett er bra.
Da jeg satte den på iløpet av den første måneden minnet den meg iherdig om oppholdet på Hald. Noe som på den tiden var både veldig behagelig og på en annen måte trist.(grunnet savn) Når jeg tenker tilbake på den første tiden min her så var den overaskende mye preget av savn. Jeg tenker at det å gå direkte fra et sosialt internattskoleliv til et litt mindre sosialt liv på et sportsenter i Laos har skylden. Men også at jeg plutselig var på den andre siden av jorden.
Uansett, jeg skal ikke skrive om alle tankene mine om oppholdet her i Laos, alle opplevelsene og alt jeg har lært. Det hadde blitt for mye iforhold til at det skal bli leselig. Da er det bedre å sitte på en cafe og ha en hyggelig samtale med en kopp kaffe mocca i hånda. Jeg vil heller bruke dette innlegget til å prøve sette ord på mine nåværende tanker og mine fremtidlige gjøremål.
Jeg sitter altså i sofaen min, på rommet mitt i Laos. Det er omtrent 3 uker til jeg skal reise hjem, og jeg har lagt bak meg 5 og en halv måneder med utfordringer, reising, vennskap, nytt-språk-læring, kulturforskjeller, etc. Tankene mine er som en printer som har satt seg vrang. Den har fått informasjonen fra dataen, men har ikke blekk nok til å få alt på papiret. Det er med andre ord vanskelig å sette ord på alt jeg har fått oppleve. Men at jeg har fått oppleve masse kan jeg hvertfall fortelle. Tankene mine går derfor i hytt og pine, og som en medisin for det setter jeg fokuset inn på nået og hva jeg skal gjøre. Så det som er i tankene mine juss nu er reising.
Jeg skal nemlig til nord i Laos imorgen hvor NMS har prosjekter. Det er en reise som har vært lengtet lenge etter, Ingvild og Bjarte som var her ifjor fikk ikke reist opp, og det var lenge snakket om at det ble vanskelig å få oss opp også. Men nå er altså tiden inne til å reise - vi har fått lov. Jeg gleder meg veldig til å se en ny del av Laos. Vi skal være der i 3 dager ifølge kalenderen men cirka 2 dager i praksis.
Varm hilsen fra Laos
Jeg setter meg ned i sofaen på rommet mitt. Setter på Viva La Vida av Coldplay - som har tatt rekorden for mest spilte på iTunes: Kanskje mest grunnet at denne cden var den eneste jeg hadde på dataen den første måneden i Laos. Men også fordi den rett og slett er bra.
Da jeg satte den på iløpet av den første måneden minnet den meg iherdig om oppholdet på Hald. Noe som på den tiden var både veldig behagelig og på en annen måte trist.(grunnet savn) Når jeg tenker tilbake på den første tiden min her så var den overaskende mye preget av savn. Jeg tenker at det å gå direkte fra et sosialt internattskoleliv til et litt mindre sosialt liv på et sportsenter i Laos har skylden. Men også at jeg plutselig var på den andre siden av jorden.
Uansett, jeg skal ikke skrive om alle tankene mine om oppholdet her i Laos, alle opplevelsene og alt jeg har lært. Det hadde blitt for mye iforhold til at det skal bli leselig. Da er det bedre å sitte på en cafe og ha en hyggelig samtale med en kopp kaffe mocca i hånda. Jeg vil heller bruke dette innlegget til å prøve sette ord på mine nåværende tanker og mine fremtidlige gjøremål.
Jeg sitter altså i sofaen min, på rommet mitt i Laos. Det er omtrent 3 uker til jeg skal reise hjem, og jeg har lagt bak meg 5 og en halv måneder med utfordringer, reising, vennskap, nytt-språk-læring, kulturforskjeller, etc. Tankene mine er som en printer som har satt seg vrang. Den har fått informasjonen fra dataen, men har ikke blekk nok til å få alt på papiret. Det er med andre ord vanskelig å sette ord på alt jeg har fått oppleve. Men at jeg har fått oppleve masse kan jeg hvertfall fortelle. Tankene mine går derfor i hytt og pine, og som en medisin for det setter jeg fokuset inn på nået og hva jeg skal gjøre. Så det som er i tankene mine juss nu er reising.
Jeg skal nemlig til nord i Laos imorgen hvor NMS har prosjekter. Det er en reise som har vært lengtet lenge etter, Ingvild og Bjarte som var her ifjor fikk ikke reist opp, og det var lenge snakket om at det ble vanskelig å få oss opp også. Men nå er altså tiden inne til å reise - vi har fått lov. Jeg gleder meg veldig til å se en ny del av Laos. Vi skal være der i 3 dager ifølge kalenderen men cirka 2 dager i praksis.
Varm hilsen fra Laos
fredag 30. januar 2009
Muligheter
En fin vårdag i 2008 - tryggt hjemme på sofaen. Der satt jeg, med mange forskjellige tanker i hodet. Tanker om hva jeg skulle gjøre til høsten. Tanker om hva jeg skulle bli når jeg ble stor.
Ungdommer i dagens norske samfunn har mange muligheter. Er man villig nok kan man bli hva man vil. Man må bare ha nok guts til å jobbe for det. Det er et privilegium vi som nordmenn har. Nemlig det å ha friheten til å velge. Tankene mine svevde derfor frem og tilbake. I et øyeblikk ville jeg reise å studere i Oslo, mens i det andre øyeblikket ville jeg til utlandet. Jeg hadde tusenvis av muligheter, og alle disse skulle til slutt innsnevres til en.
Som ungdom i Norge har man mange valg. Og uansett hvilket valg man tar så støttes det som regel av noe - de erfaringene man har, de lystene man har, de kunnskapene man har eller de forventningene omverdenen har til enn.
Mitt valg ble først og fremst støttet av mine ønsker. Jeg ønsket meg et år som ville gi meg utfordringer og en helt annen opplevelse.
Valget falt til slutt på Hald Internasjonale Senter. En flerkulturell skole i Mandal. Gjennom skolen skulle jeg bli sendt til Laos i 6 måneder. I Laos skulle jeg få oppleve en annen kultur tett inntil meg, lære meg selv bedre å kjenne og å få et større perspektiv på den verden jeg lever i. En skole som både inneholdt utfordringer og en helt annen opplevelse.
Jeg befinner meg nå midt i skoleåret, midt i praksisoppholdet i Laos og det er igjen på tide å tenke over hva jeg skal gjøre til høsten.
Tanker svever fortsatt inne i hodet mitt - men omgivelsene mine forstyrrer meg. Jeg befinner meg nå i et av verdens fattigste land. I huset mitt bor det to jenter på 17 og 19 år. De går ikke på skole. Hvilke fremtidsplaner har de? Hvilke muligheter har de å velge mellom?
Det gjør meg vondt å tenke at jeg har alle disse mulighetene, mens flere av mine nye venner ikke har noen. “...av og til kan verden være urettferdig.” Er en setning jeg hørte flere ganger før jeg reiste til Laos. Meningen har jeg derimot ikke tenkt skikkelig over før nå. En slik påstand kan ikke forstås før det oppleves. Og når den oppleves er den tung.
Jeg vet ennå ikke hva jeg skal gjøre til høsten. Men det er en ting jeg er blitt sikker på. Det er å ikke bli irritert over at jeg har så mange muligheter å velge mellom, men sette pris på at jeg faktisk har en mulighet i det hele tatt.
Ungdommer i dagens norske samfunn har mange muligheter. Er man villig nok kan man bli hva man vil. Man må bare ha nok guts til å jobbe for det. Det er et privilegium vi som nordmenn har. Nemlig det å ha friheten til å velge. Tankene mine svevde derfor frem og tilbake. I et øyeblikk ville jeg reise å studere i Oslo, mens i det andre øyeblikket ville jeg til utlandet. Jeg hadde tusenvis av muligheter, og alle disse skulle til slutt innsnevres til en.
Som ungdom i Norge har man mange valg. Og uansett hvilket valg man tar så støttes det som regel av noe - de erfaringene man har, de lystene man har, de kunnskapene man har eller de forventningene omverdenen har til enn.
Mitt valg ble først og fremst støttet av mine ønsker. Jeg ønsket meg et år som ville gi meg utfordringer og en helt annen opplevelse.
Valget falt til slutt på Hald Internasjonale Senter. En flerkulturell skole i Mandal. Gjennom skolen skulle jeg bli sendt til Laos i 6 måneder. I Laos skulle jeg få oppleve en annen kultur tett inntil meg, lære meg selv bedre å kjenne og å få et større perspektiv på den verden jeg lever i. En skole som både inneholdt utfordringer og en helt annen opplevelse.
Jeg befinner meg nå midt i skoleåret, midt i praksisoppholdet i Laos og det er igjen på tide å tenke over hva jeg skal gjøre til høsten.
Tanker svever fortsatt inne i hodet mitt - men omgivelsene mine forstyrrer meg. Jeg befinner meg nå i et av verdens fattigste land. I huset mitt bor det to jenter på 17 og 19 år. De går ikke på skole. Hvilke fremtidsplaner har de? Hvilke muligheter har de å velge mellom?
Det gjør meg vondt å tenke at jeg har alle disse mulighetene, mens flere av mine nye venner ikke har noen. “...av og til kan verden være urettferdig.” Er en setning jeg hørte flere ganger før jeg reiste til Laos. Meningen har jeg derimot ikke tenkt skikkelig over før nå. En slik påstand kan ikke forstås før det oppleves. Og når den oppleves er den tung.
Jeg vet ennå ikke hva jeg skal gjøre til høsten. Men det er en ting jeg er blitt sikker på. Det er å ikke bli irritert over at jeg har så mange muligheter å velge mellom, men sette pris på at jeg faktisk har en mulighet i det hele tatt.
mandag 19. januar 2009
Livet i Laos fortsetter
Livet i Laos byr stadig på nye utfordringer. Både vanskelige og lette.
Den siste tiden har den vært mest preget av lette og humørfylte utfordringer:
- LaotianChristmasCelebration
Ha besøk av jentene fra Thailand
Feiret nyttår
Infield
...og tatt en allers så flott helgetur til Bangkok
Ingen av opplevelsene har ført til særlig harde utfordringer, men alle de har likevel vært lærerike, morsomme og inspirerende.
Visste dere at julen er en tid man kan bruke på misjonering?
I mange norske hjem er julen noe man forbinder med familie og nære venner. En tid da man styrker de nære båndene vi allerede har. Det er hvertfall slik jeg tenker at julen er. Det er derimot noe man kan legge i tillegg til denne fine tradisjonen. Nemlig å åpne armene våre for folkene rundt oss. Det har jeg lært av vennene mine i Laos. (refererer til en artikkel skrevet av min egen teamkamerat som forhåpetligvis blir lagt ut på www.nms.no i løpet av noen dager)
Å hatt besøk av jenter fra Thailand har vært like bra som det høres ut som. Dagene har gått i sosialt samvær, piknik i parken og godterispising på vår egen Scandinavian Bakery.
Hele gjengen feiret også nyttår sammen med en hyggelig pizza som kom en time for sent til middagsbordet. (Transporten fra ovnen til oss ble forsinket ettersom det ble klekket et egg over den på veien)
Infield har vært en spesiell og fin opplevelse. Ene og alene takket være de gode folkene. Undervisningen var også veldig inspirerende. Og ga meg skikkelig guts for de neste månedene i dette landet.
Helgeturen i Bangkok var vell mer hyggelig enn lærerik. Men det var en kjempefin tur med masse god mat og en del handling. Den var foresten lærerik i den forstand at jeg nå forsto hvor billig alt faktisk var i Thailand - utenom kellogs cornflakes.
Jeg har en fin tid i vente, og jeg er veldig klar til å bruke den.
Den siste tiden har den vært mest preget av lette og humørfylte utfordringer:
- LaotianChristmasCelebration
Ha besøk av jentene fra Thailand
Feiret nyttår
Infield
...og tatt en allers så flott helgetur til Bangkok
Ingen av opplevelsene har ført til særlig harde utfordringer, men alle de har likevel vært lærerike, morsomme og inspirerende.
Visste dere at julen er en tid man kan bruke på misjonering?
I mange norske hjem er julen noe man forbinder med familie og nære venner. En tid da man styrker de nære båndene vi allerede har. Det er hvertfall slik jeg tenker at julen er. Det er derimot noe man kan legge i tillegg til denne fine tradisjonen. Nemlig å åpne armene våre for folkene rundt oss. Det har jeg lært av vennene mine i Laos. (refererer til en artikkel skrevet av min egen teamkamerat som forhåpetligvis blir lagt ut på www.nms.no i løpet av noen dager)
Å hatt besøk av jenter fra Thailand har vært like bra som det høres ut som. Dagene har gått i sosialt samvær, piknik i parken og godterispising på vår egen Scandinavian Bakery.
Hele gjengen feiret også nyttår sammen med en hyggelig pizza som kom en time for sent til middagsbordet. (Transporten fra ovnen til oss ble forsinket ettersom det ble klekket et egg over den på veien)
Infield har vært en spesiell og fin opplevelse. Ene og alene takket være de gode folkene. Undervisningen var også veldig inspirerende. Og ga meg skikkelig guts for de neste månedene i dette landet.
Helgeturen i Bangkok var vell mer hyggelig enn lærerik. Men det var en kjempefin tur med masse god mat og en del handling. Den var foresten lærerik i den forstand at jeg nå forsto hvor billig alt faktisk var i Thailand - utenom kellogs cornflakes.
Jeg har en fin tid i vente, og jeg er veldig klar til å bruke den.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
