Begge bidragene er hentet fra julemorgenen den 24. Desember, og som en ekstra faktor er bildene kledd med rødt.
mandag 29. desember 2008
Adventsbart
Her er de to eneste bidragene fra Asia iår - med mindre jentene prøver seg på noe pussig.
Begge bidragene er hentet fra julemorgenen den 24. Desember, og som en ekstra faktor er bildene kledd med rødt.
Begge bidragene er hentet fra julemorgenen den 24. Desember, og som en ekstra faktor er bildene kledd med rødt.
mandag 22. desember 2008
I disse juletider...
I et land, langt borte fra mors julebakst, fra snø, kulde, familie og venner er det vanskelig å få den rette julestemninga til å sige inn i frem. Men vi prøver så godt vi kan.
Vi har:
Laget pepperkaker (hjelp fra misjonærer i Thailand måtte til)
Laget en fin julekalender
Skal på juletrehogst (inne på et kinesisk marked vell og merket)
Har noen julegaver hver
Laget julesang
Sett på julefilmer
Hørt på julemusikk
Og skal gå i kirken
Vi har mye av det vi trenger. Men mangler nok mer.
Ikke at det stopper oss i å feire Jesu fødsel. Jeg vil heller si det forsterker feiringen. Å slippe å tenke på tradisjoner har gjort til at hovedfokuset på denne tiden har blitt forsterket. Tenk at Jesus kom til verden for å befri oss fra våre synder. Det er noe å feire.
De siste ukene har vært preget av mange forskjellige opplevelser og reiser. Som både har ført til at vi virkelig har sett litt av Laos og at vi har fått i oss norsk brunost og komler. Her er en av opplevelsene:
Tur til en landsby
Det var en dag for noen uker siden at to nordmenn ble invitert til å være med på en 3 timers lang, hompete og svingete vei til en landsby som kunne gi dem et skikkelig bilde av “det virkelige Laos”. Og det skulle det vise seg at de fikk hva de ble lovet. Sammen med 10 andre ivrige deltagere - deriblant 4 ekstra nordmenn - gikk turen fra kirken klokken 7. Nei klokken 8, nei 9. Åja, det skulle vise seg å bli klokken 09.30. Da turen virkelig startet. (Et lite bilde av laotisk kultur)
Turen opp var fin, med god utsikt til nærmeste støvbelagte busk, som av og til bøyde seg og viste det fantastiske landskapet Laos har å by på.
Vell fremme i landsbyen var det lagt til fest for de 6 besøkende nordmennene. En gris ble slaktet og maten ble servert. Et godt måltid ble spist og hele landsbyen ble mettet. Det var kjekt for nordmennene å se hva laoterne klarte å stelle i stand. Det ble endag fullt med lek, sightseeing, bading(for de som ville) og prating. Nordmennene ble etterhvert så trøtte at de ble kjørt hjem til hotellet sitt og sportsenteret sitt. Og der ble de helt til neste dag.
Vi har:
Laget pepperkaker (hjelp fra misjonærer i Thailand måtte til)
Laget en fin julekalender
Skal på juletrehogst (inne på et kinesisk marked vell og merket)
Har noen julegaver hver
Laget julesang
Sett på julefilmer
Hørt på julemusikk
Og skal gå i kirken
Vi har mye av det vi trenger. Men mangler nok mer.
Ikke at det stopper oss i å feire Jesu fødsel. Jeg vil heller si det forsterker feiringen. Å slippe å tenke på tradisjoner har gjort til at hovedfokuset på denne tiden har blitt forsterket. Tenk at Jesus kom til verden for å befri oss fra våre synder. Det er noe å feire.
De siste ukene har vært preget av mange forskjellige opplevelser og reiser. Som både har ført til at vi virkelig har sett litt av Laos og at vi har fått i oss norsk brunost og komler. Her er en av opplevelsene:
Tur til en landsby
Det var en dag for noen uker siden at to nordmenn ble invitert til å være med på en 3 timers lang, hompete og svingete vei til en landsby som kunne gi dem et skikkelig bilde av “det virkelige Laos”. Og det skulle det vise seg at de fikk hva de ble lovet. Sammen med 10 andre ivrige deltagere - deriblant 4 ekstra nordmenn - gikk turen fra kirken klokken 7. Nei klokken 8, nei 9. Åja, det skulle vise seg å bli klokken 09.30. Da turen virkelig startet. (Et lite bilde av laotisk kultur)
Turen opp var fin, med god utsikt til nærmeste støvbelagte busk, som av og til bøyde seg og viste det fantastiske landskapet Laos har å by på.
Vell fremme i landsbyen var det lagt til fest for de 6 besøkende nordmennene. En gris ble slaktet og maten ble servert. Et godt måltid ble spist og hele landsbyen ble mettet. Det var kjekt for nordmennene å se hva laoterne klarte å stelle i stand. Det ble endag fullt med lek, sightseeing, bading(for de som ville) og prating. Nordmennene ble etterhvert så trøtte at de ble kjørt hjem til hotellet sitt og sportsenteret sitt. Og der ble de helt til neste dag.
torsdag 20. november 2008
Et lite glimt av vesten...
Siden vi begynner å ha vært her en liten stund nå, hadde tiden kommet til å reise på visumtur over til Thailand. Som i vårt hode blir regnet som “harrytur over svenskegrensen”.
Harryturen startet tidlig en varm høstdag, 18 November. Ute kvitret fuglene, vakthundene bjeffet og vi satt der på motorsykkelen - iført pass, en tom bagg, en lommebok full av sedler og godt humør. Det var rett og slett bare til å ta på pilotbrillene, sparke igang motorsykkelen og kjøre de 30 minuttene til svenskegrensen. Vi var klare.
Og det skulle faktisk vise seg at Tirsdag 18. November, 2008 - dagen før min lillesøsters og min bestevenn sin bursdag, skulle bli en dag vi sent ville glemme.
Vi ankom Tesco Lotus en time senere. Iført den samme tomme baggen, den samme lommeboken, men med et pass som hadde fått enda et nytt stempel. Et stempel som viste at vi nå var i Thailand. Et land som på mange måter er et kikkehull inn i den verden vi levde i for 2 måneder siden. Merkelig hvor mye forskjell en time kan gjøre. Det er som å kjøre 30 år inn i fremtiden når du krysser broen fra Laos.
Tesco Lotus hadde ALT du kan ane deg. Utenom de tingene vi kom for da. Som var ingredienser til julekaker, brød og andre baksvarer. Men de hadde hvertfall det som var på andreplass på handlelisten - nemlig godteri til julekalenderen. Juleting er ting du ikke ser mest av i Laos, så det er veldig viktig for oss å prøve å dekke vårt eget frokostbord med litt juleimpulser. Og når vi i tillegg får hengt opp en julekalender over sengen så skal nok julestemningen komme, blir bare litt vanskeligere enn vanlig når vi sprader rundt i shorts og t-skjorte.
På Tescoen ble baggen etterhvert fullere, lommeboken tommere og føttene trøttere, så vi måtte finne oss en plass å sette oss ned. Og vi fant ikke en hvilken som helst plass. Vi kastet oss rett og slett ned i den nærmeste ledige sofaen på den lokale Starbucksen. Ja du hørte rett. Eirik fikk sitt første møte med Starbucks, Tirsdag 18. November, 2008. Og det blir nok ikke den siste. Med en Chocholate Creme Chip Frappucino i den ene armen, en Chocolate Croissant i den andre, fløy tankene tilbake til koselige stunder med gode venner i London by. Vi fikk med andre ord et lite glimt av vesten. Og etter å ha levd på vann, en versjon av ris, grønnsaker og svin de siste ukene var dette et ubeskrivelig øyeblikk.
Jeg kan forstå at mange kanskje tenker på hvorfor Starbucks skulle ha en slik påvirkning på et menneske. Hvordan kan en kaffebar som serverer god frappucino føre til at et menneske får et ubeskrivelig øyeblikk? Men det har seg slik at det ikke var smaken av å slurke i meg denne frappucinoen som ga meg følelsen - selv om det på mange måter var et vindkast i riktig retning. Grunnen er denne: Rammen rundt slurken, tidligere opplevelser med en slik slurk, samt hvordan jeg har levd ukene før slurken. Den førte meg tilbake til en plass som har vært fjern for meg de siste ukene, en plass som på mange måter har vært godt å få litt på avstand men som også har vært savnet. Å leve i et så skjermet land som Laos har virkelig gitt meg et nytt syn på verden. Et bedre syn.
Harryturen startet tidlig en varm høstdag, 18 November. Ute kvitret fuglene, vakthundene bjeffet og vi satt der på motorsykkelen - iført pass, en tom bagg, en lommebok full av sedler og godt humør. Det var rett og slett bare til å ta på pilotbrillene, sparke igang motorsykkelen og kjøre de 30 minuttene til svenskegrensen. Vi var klare.
Og det skulle faktisk vise seg at Tirsdag 18. November, 2008 - dagen før min lillesøsters og min bestevenn sin bursdag, skulle bli en dag vi sent ville glemme.
Vi ankom Tesco Lotus en time senere. Iført den samme tomme baggen, den samme lommeboken, men med et pass som hadde fått enda et nytt stempel. Et stempel som viste at vi nå var i Thailand. Et land som på mange måter er et kikkehull inn i den verden vi levde i for 2 måneder siden. Merkelig hvor mye forskjell en time kan gjøre. Det er som å kjøre 30 år inn i fremtiden når du krysser broen fra Laos.
Tesco Lotus hadde ALT du kan ane deg. Utenom de tingene vi kom for da. Som var ingredienser til julekaker, brød og andre baksvarer. Men de hadde hvertfall det som var på andreplass på handlelisten - nemlig godteri til julekalenderen. Juleting er ting du ikke ser mest av i Laos, så det er veldig viktig for oss å prøve å dekke vårt eget frokostbord med litt juleimpulser. Og når vi i tillegg får hengt opp en julekalender over sengen så skal nok julestemningen komme, blir bare litt vanskeligere enn vanlig når vi sprader rundt i shorts og t-skjorte.
På Tescoen ble baggen etterhvert fullere, lommeboken tommere og føttene trøttere, så vi måtte finne oss en plass å sette oss ned. Og vi fant ikke en hvilken som helst plass. Vi kastet oss rett og slett ned i den nærmeste ledige sofaen på den lokale Starbucksen. Ja du hørte rett. Eirik fikk sitt første møte med Starbucks, Tirsdag 18. November, 2008. Og det blir nok ikke den siste. Med en Chocholate Creme Chip Frappucino i den ene armen, en Chocolate Croissant i den andre, fløy tankene tilbake til koselige stunder med gode venner i London by. Vi fikk med andre ord et lite glimt av vesten. Og etter å ha levd på vann, en versjon av ris, grønnsaker og svin de siste ukene var dette et ubeskrivelig øyeblikk.
Jeg kan forstå at mange kanskje tenker på hvorfor Starbucks skulle ha en slik påvirkning på et menneske. Hvordan kan en kaffebar som serverer god frappucino føre til at et menneske får et ubeskrivelig øyeblikk? Men det har seg slik at det ikke var smaken av å slurke i meg denne frappucinoen som ga meg følelsen - selv om det på mange måter var et vindkast i riktig retning. Grunnen er denne: Rammen rundt slurken, tidligere opplevelser med en slik slurk, samt hvordan jeg har levd ukene før slurken. Den førte meg tilbake til en plass som har vært fjern for meg de siste ukene, en plass som på mange måter har vært godt å få litt på avstand men som også har vært savnet. Å leve i et så skjermet land som Laos har virkelig gitt meg et nytt syn på verden. Et bedre syn.
torsdag 30. oktober 2008
LaoTraffic
Laotere kan så og si på alle områder defineres som et avslappet folkeslag og innbyggerne befinner seg velplassert under de to ordene “Hakuna Matata”. Selv i traffiken virker det som folk har “no worries”.
Ja, jeg ble advart før jeg kom ned:
“Du må ikke finne på å kjøre motorsykkel nede i Laos!”
Det sa en ganske så bekymret foredragsholder en vakker høstdag på Hald.
Men hva kan jeg vell gjøre?
Sentrum - 15 min, kirken - 20 min, skolen - 30 min, mens nærmeste butikk med skikkelig brød(The lao way) ligger 10 minutter lenger borte fra hjemmet vårt. Og det er MED en motorsykkel mellom bena.
Og ettersom at vi faktisk har en helt egen og veldig godt egnet motorsykkel her nede, så skal vi selvsagt bruke den. Det er for å være helt ærlig en ganske så god opplevelse å sette seg på motorsykkelen og få litt frisk luft strømmende gjennom skjorta.
En laoter bryr seg ikke så veldig mye om hvilken farge som lyser i en boks foran seg - Så lenge det ikke kommer noen andre biler(motorsykler, sykler, toktok´er, mopeder, lastebiler, veianleggsarbeiderbiler) så kan vell like så godt jeg kjøre?
Vi opplever også gang på gang å få hylende tutelyder fra kjøretøyene bak oss hvis vi faktisk stopper når det rødet lyset dukker opp. (og det gjør vi hver eneste gang)
Som jeg har forstått til nå så er det heller ingen vikeplikt her. Motorsykler dukker opp fra overalt, og bilene kjører bare inn på veien og forventer at de andre stopper. Man må med andre ord alltid være klar for en bråbremsing eller en brå sikksakk sving.
Det er ikke noen fartsgrenser her heller. Og mange av veiene er så og si... dårlige. Særlig veien til skolen vi går på. Den er drøy. (Men ikke verre en veien Eirik har hjemme på Hedmarken hver vår)
Utenom at vi har kjørt forbi et par, tre, fire ulykker til nå så går det veldig fint med oss. Og jeg tror ikke det skal være noe problemer fram igjennom heller. Så dere trenger ikke å være sååå bekymret for oss. Men å sende oss en liten tanke iblant kan alltids hjelpe. Snakkes igjen om ikke så altfor lenge!
Ja, jeg ble advart før jeg kom ned:
“Du må ikke finne på å kjøre motorsykkel nede i Laos!”
Det sa en ganske så bekymret foredragsholder en vakker høstdag på Hald.
Men hva kan jeg vell gjøre?
Sentrum - 15 min, kirken - 20 min, skolen - 30 min, mens nærmeste butikk med skikkelig brød(The lao way) ligger 10 minutter lenger borte fra hjemmet vårt. Og det er MED en motorsykkel mellom bena.
Og ettersom at vi faktisk har en helt egen og veldig godt egnet motorsykkel her nede, så skal vi selvsagt bruke den. Det er for å være helt ærlig en ganske så god opplevelse å sette seg på motorsykkelen og få litt frisk luft strømmende gjennom skjorta.
En laoter bryr seg ikke så veldig mye om hvilken farge som lyser i en boks foran seg - Så lenge det ikke kommer noen andre biler(motorsykler, sykler, toktok´er, mopeder, lastebiler, veianleggsarbeiderbiler) så kan vell like så godt jeg kjøre?
Vi opplever også gang på gang å få hylende tutelyder fra kjøretøyene bak oss hvis vi faktisk stopper når det rødet lyset dukker opp. (og det gjør vi hver eneste gang)
Som jeg har forstått til nå så er det heller ingen vikeplikt her. Motorsykler dukker opp fra overalt, og bilene kjører bare inn på veien og forventer at de andre stopper. Man må med andre ord alltid være klar for en bråbremsing eller en brå sikksakk sving.
Det er ikke noen fartsgrenser her heller. Og mange av veiene er så og si... dårlige. Særlig veien til skolen vi går på. Den er drøy. (Men ikke verre en veien Eirik har hjemme på Hedmarken hver vår)
Utenom at vi har kjørt forbi et par, tre, fire ulykker til nå så går det veldig fint med oss. Og jeg tror ikke det skal være noe problemer fram igjennom heller. Så dere trenger ikke å være sååå bekymret for oss. Men å sende oss en liten tanke iblant kan alltids hjelpe. Snakkes igjen om ikke så altfor lenge!
tirsdag 7. oktober 2008
Laos - mitt nye hjem
"Hei Mamma! Jeg er i Laos, og det går fint. Maten din smaker bedre en maten her nede, og selve hygienen hjemme er mye bedre enn her. Men vil likevel bare gi beskjed om at jeg har det veldig fint for det."
Mitt nye hjem ligger i Laos.
Mellom en militærleir og en shabby fotballbane.
På et rom med insekter og aircondition.
Utenfor mitt nye hjem kan du finne en by som heter Vientiane. Byen er full av monker, mopeder, laotere og tok-toker.(byens svar på taxi) Hvis du går videre inn i byen kan du finne mange, mange restauranter. Og mat må man jo ha. Det er også ganske varmt her i Vientiane, temperaturene ligger på rundt 30 - 35 grader i skyggen på dagen, og litt mindre på morgen- og kveldstid.
De siste dagene siden vi kom her torsdags kveld har gått på å bli bedre kjent med byen, folkene og varmen. Vi har ikke fått noen skikkelige instrukser på hvilke arbeidsoppgaver vi har ennå, men det skal komme snart.
MEN selv om Eirik og jeg kun har vært her i 4 dager så har vi erfart veldig mange forskjellige ting:
- Vi har eksempelvis kjørt oss vill, sent på en lørdagskveld, i et vær som på en fin måte kan bli kalt storm. Kald vind, pøsregn, lyn, torden og strømbrudd over store deler av byen. (Ja, vi ble tvers igjennom våte)
- Vi har også opplevd å sitte på kirkebenken i 9 timer på en dag,(Søndag) og hatt gudstjenester på et språk som det er litt vanskelig å forstå, eller per dags dato - helt umulig.
- Vi har hatt klippe-av-hverandre-håret-session på rommet mitt også. Så nå går vi begge rundt i varmen med litt mindre gress rundt ørene.
- Har opplevd å betale 15 kroner på en restaurant for et veldig godt middagsmåltid.
Jeg liker meg veldig godt her i Laos. Varmen, de ekstremt hyggelig folkene, en veldig bra teamkamerat, en fin kirke, et fint rom, et bad der jeg kan dusje og gå på do, en motorsykkel som kan frakte meg over hele byen og ikke minst et godt humør. Hva er vell bedre enn det?
Jeg er veldig spent på tiden fremover her i den fjerne østen.(som ikke er like fjern lenger) Og skal prøve å la dere som lesere få være med på min reise ved å blogge engang i blandt.
Hjertelig hilsen
En veldig varm engelsklærer
Mitt nye hjem ligger i Laos.
Mellom en militærleir og en shabby fotballbane.
På et rom med insekter og aircondition.
Utenfor mitt nye hjem kan du finne en by som heter Vientiane. Byen er full av monker, mopeder, laotere og tok-toker.(byens svar på taxi) Hvis du går videre inn i byen kan du finne mange, mange restauranter. Og mat må man jo ha. Det er også ganske varmt her i Vientiane, temperaturene ligger på rundt 30 - 35 grader i skyggen på dagen, og litt mindre på morgen- og kveldstid.
De siste dagene siden vi kom her torsdags kveld har gått på å bli bedre kjent med byen, folkene og varmen. Vi har ikke fått noen skikkelige instrukser på hvilke arbeidsoppgaver vi har ennå, men det skal komme snart.
MEN selv om Eirik og jeg kun har vært her i 4 dager så har vi erfart veldig mange forskjellige ting:
- Vi har eksempelvis kjørt oss vill, sent på en lørdagskveld, i et vær som på en fin måte kan bli kalt storm. Kald vind, pøsregn, lyn, torden og strømbrudd over store deler av byen. (Ja, vi ble tvers igjennom våte)
- Vi har også opplevd å sitte på kirkebenken i 9 timer på en dag,(Søndag) og hatt gudstjenester på et språk som det er litt vanskelig å forstå, eller per dags dato - helt umulig.
- Vi har hatt klippe-av-hverandre-håret-session på rommet mitt også. Så nå går vi begge rundt i varmen med litt mindre gress rundt ørene.
- Har opplevd å betale 15 kroner på en restaurant for et veldig godt middagsmåltid.
Jeg liker meg veldig godt her i Laos. Varmen, de ekstremt hyggelig folkene, en veldig bra teamkamerat, en fin kirke, et fint rom, et bad der jeg kan dusje og gå på do, en motorsykkel som kan frakte meg over hele byen og ikke minst et godt humør. Hva er vell bedre enn det?
Jeg er veldig spent på tiden fremover her i den fjerne østen.(som ikke er like fjern lenger) Og skal prøve å la dere som lesere få være med på min reise ved å blogge engang i blandt.
Hjertelig hilsen
En veldig varm engelsklærer
lørdag 6. september 2008
Tenk at vi ankom dette sted
Ettersom at det er litt over tre uker siden vi ankom dette sted...
Vi= Meg, store folk, små folk, folk med masse hår, hvite folk, mørke folk, "gingers", lange folk og noen til.
Vi, står også for en hel gjeng med fantastiske mennesker som er samlet i et gammelt hus
- Vi spiser frokost, lunsj og kveldsmat.
- Vi har undervisning hver hverdag fra 09 til 16
- Vi spiller kort, fantasi og brettspill
- Noen av vi sover ute under åpen himmel mens det regner
- De fleste av vi liker bål
- Vi er musikkglade
- Vi er sportsgalne
- Vi har det topp
Vi har alle en spennende tid i vente, en tid som består av mange utfordringer, rare følelser og forskjellige verdener. Men heldigvis har vi undervisning om hvordan vi skal håndtere det. Selv om denne undevisningen fort virker litt defus nå, så er det et godt virkemiddel til å dempe den yrende nervøsiteten som spirer. Den er også med på å bygge opp en ynderlig følelse i øvre halvdel av magen. Ved å ha undervisning om kultursjokk, kulturforståelse og ulike sykdommer man må passe oss for, kommer alt noen hakk nærmere virkeligheten.
Sist helg hadde vi besøk av tidligere Hald-studenter som fortalte hvordan de reagerte på den nye kulturen, hva de gjorde på praksisstedet og hva vi som uerfarne "kommer rett fra videregående" gutter burde gjøre/holde oss vekke fra. Det var som å få en spiker inn i hodet som fortalte hva vi egentlig hadde begitt oss ut på. Eirik og jeg skal reise sammen til Laos, der skal vi bo sammen på et sportsenter i hovedstaden, Vientiane. Sammen skal vi undervise engelsk til volleyball-landslaget til Laos, både herrene og damene. To gutter på rundt 19 år skal hjelpe voksne laotiske landslagspillere til å få et internasjonalt nettverk, ved å begynne med det grunnleggende. Altså engelskundervisning.
Et par stikkord om Laos (for utenforstående)
- Kommunistisk styreform
- Ligger mellom Thailand og Vietnam
- Er et av verdens mest bombede land
- Fin natur, flotte mennesker og varmt
- Blir innvadert av to unge nordmenn 2 oktober, 2008
Om cirka en måned sitter jeg på flyet. Da kommer jeg til å være redd, glad og spent på samme tid. Og vet dere hva...
...jeg gleder meg til den følelsen
Vi= Meg, store folk, små folk, folk med masse hår, hvite folk, mørke folk, "gingers", lange folk og noen til.
Vi, står også for en hel gjeng med fantastiske mennesker som er samlet i et gammelt hus
- Vi spiser frokost, lunsj og kveldsmat.
- Vi har undervisning hver hverdag fra 09 til 16
- Vi spiller kort, fantasi og brettspill
- Noen av vi sover ute under åpen himmel mens det regner
- De fleste av vi liker bål
- Vi er musikkglade
- Vi er sportsgalne
- Vi har det topp
Vi har alle en spennende tid i vente, en tid som består av mange utfordringer, rare følelser og forskjellige verdener. Men heldigvis har vi undervisning om hvordan vi skal håndtere det. Selv om denne undevisningen fort virker litt defus nå, så er det et godt virkemiddel til å dempe den yrende nervøsiteten som spirer. Den er også med på å bygge opp en ynderlig følelse i øvre halvdel av magen. Ved å ha undervisning om kultursjokk, kulturforståelse og ulike sykdommer man må passe oss for, kommer alt noen hakk nærmere virkeligheten.
Sist helg hadde vi besøk av tidligere Hald-studenter som fortalte hvordan de reagerte på den nye kulturen, hva de gjorde på praksisstedet og hva vi som uerfarne "kommer rett fra videregående" gutter burde gjøre/holde oss vekke fra. Det var som å få en spiker inn i hodet som fortalte hva vi egentlig hadde begitt oss ut på. Eirik og jeg skal reise sammen til Laos, der skal vi bo sammen på et sportsenter i hovedstaden, Vientiane. Sammen skal vi undervise engelsk til volleyball-landslaget til Laos, både herrene og damene. To gutter på rundt 19 år skal hjelpe voksne laotiske landslagspillere til å få et internasjonalt nettverk, ved å begynne med det grunnleggende. Altså engelskundervisning.
Et par stikkord om Laos (for utenforstående)
- Kommunistisk styreform
- Ligger mellom Thailand og Vietnam
- Er et av verdens mest bombede land
- Fin natur, flotte mennesker og varmt
- Blir innvadert av to unge nordmenn 2 oktober, 2008
Om cirka en måned sitter jeg på flyet. Da kommer jeg til å være redd, glad og spent på samme tid. Og vet dere hva...
...jeg gleder meg til den følelsen
tirsdag 19. august 2008
Abonner på:
Innlegg (Atom)
